Grégoire Haddad

Grégoire Haddad (1924–2015) var melkittisk katolsk erkebiskop av Beirut og Jbeil fra 1968 til 1975. Han ble ansett som «den røde biskop av Beirut». Han trakk seg fra embedet i 1975 under press fra Den hellige stol.

Grégoire Haddad
Født		25. sep. 1924 Souk El Gharb
Død		23. des. 2015[1] (91 år)
Beskjeftigelse		Katolsk prest (1949–), katolsk biskop (1965–)
Embete		Katolsk erkebiskop (1968–1975) titulær erkebiskop (1975–) hjelpebiskop (1965–) titulærbiskop (1965–)
Utdannet ved		Université Saint-Joseph
Nasjonalitet		Libanon
Medlem av		Emmaüs
Grégoire Haddad på Commons

Grégoire Haddad ble født i 1924 i Souk El Gharb, en liten by i Libanonfjellene. Faren hans var protestantisk kristen, og moren tilhørte den katolske kirke. Han gikk på barneskole fra 1934 til 1936, hvoretter han gikk på ungdomsskole drevet av basilianerne i ett år. Fram til 1943 ble han undervist av jesuitter på en skole for østlkirkelige.

Han begynte å studere filosofi og teologi og ble ordinert til prest i 1949 av erkebiskop Philippe Nabaa, hans forgjenger på bispesetet i Beirut. Han arbeidet deretter som sekretær i erkebiskopens ordinariat i Beirut, og viet seg til flere sosiale prosjekter. Han grunnla den libanesiske sosiale bevegelse.

Den 30. juli 1965 ble han utnevnt til melkittisk-katolsk hjelpebiskop i Beirut og Jbeil, og titulærbiskop av Palmyra dei Greco-Melkiti. Den 5. september 1965 ble han bispeoviet av kardinal Maximos IV Saigh SMSP, patriark av Antiokia; Medkonsekratorer var erkebiskop Philippe Nabaa av Beirut og Jbeil og Joseph Elias Tawil, erkebiskop av Newton.

Han deltok i den fjerde sesjon av Det andre Vatikankonsil.

Haddad grunnla i 1960-årene et antall hjelpebevegelser innen hans sosiale bevegelse, som Selvutdannelse (التثقيف الذاتي), den økumeniske ungdomsbevegelse (الحركة المسكونية للشبيبة), Den forente klubb (for akademikere - النادي الموحّد), og Håpets oase (واحة الرجاء).

Etter erkebiskopens død administrerte han erkebispedømmet i Beirut som bispedømmeadministrator.

Den 9. september 1968 utnevnte pave Paul VI hamt til erkebiskop av Beirut og Jbeil. Han var medkonsekrator for erkebiskopene Elias Nijmé B.A. av Tripoli, og Jean Assaad Haddad av Tyros.

«Den røde biskop av Beirut»: I de første årene av sin embetsperiode måtte den nye erkebiskopen fatte mange beslutninger for å gjennomføre vedtak fra Det andre Vatikankonsil. Dette gjaldt også den nye situasjon for lekfolkets deltakelse. I 1975 ble det med jevne mellomrom utgitt et magasin som tok for seg åndelige, teologiske og sosiale temaer. Han møtte motstand fra Roma vedrørende noen av artiklene han skrev om spørsmålet om sameksistens mellom muslimer og kristne. Spesielt hans aktive kontakter med Amal-bevegelsen og hans samarbeid under sekulære forhold førte til formaninger fra Vatikanet.^[2]

Samarbeidet med grunnleggeren av Amal-bevegelsen, den sjiamuslimske imam Musa as-Sadr, ble særlig vanskelig å fordøye for Roma.^[3] Sammen grunnla de den «sosiale bevegelse» i 1960 og fremmet den islamsk-kristne dialog årene etter. I en av disse evenementene holdt Musa as-Sadr en tale i en kapusinerkirke i påsken.

I 1974 var han med på å grunnlegge kulturmagasinet Afaq, sammen med blant andre Paul Khoury. Han publiserte en serie artikler der han tok til orde for en dyp og radikal refleksjon over praktiseringen av den kristne tro, kirkens plass og presteskapets rolle, og stilte spørsmål ved deres virkelige samsvar med Kristi lære. Presteskapet anklaget ham da for å stille spørsmål ved hans kristne tro.

Grégoire Haddad hadde også publisert sin teori om en tilnærming mellom sosialisme og kirke. Han tok offentlig til orde for ideer om sekularisering, noe som førte til en skarp debatt ikke bare blant hans medbrødre, men også med Kongregasjonen for troslæren. Hans mål var å forsøke å etablere en fredsskapende religion.^[4]

Patriark Maxim V Hakim gav biskop Haddad i tvangspermisjon i påvente av pavestolens dom. Til tross for dommen fra Troskongregasjonen, som mente at de inkriminerte artiklene ikke skadet den katolske tro, ble biskop Haddad fritatt fra sine funksjoner av melkittiske synode den 19. august 1975. Ikke bare politisk press, men også trusselen om sterkere sanksjoner innen kirken førte til slutt til at Grégoire Haddad søkte om å fratre sitt embede den 19. september 1975, noe som ble akseptert av pave Paul VI.

Etter sin avgang trakk han seg tilbake til et kloster. Han avviste alle ytterligere bispestillinger som ble tilbudt ham i den melkittiske gresk-katolske kirke. Han fortsatte å fremme sosiale bevegelser i Libanon.

• Grégoire Haddad: Taḥrīr al-Masīḥ wa al-ʼinsān, Beyrouth, Afâq, 1974, 158 p. (OCLC 489814012)
• Grégoire Haddad og Jérôme Sahin: Al-masīḥīyat wa al-marʼat, Beyrouth, Afâq, 1975, 109 p. (OCLC 489909646)
• Grégoire Haddad: Libérer le Christ et l'homme, Beyrouth, Afâq, coll. « Éléments de dialogue », 1975, 279 p. (OCLC 499225843)

• Grégoire Haddad: « La recherche religieuse radicale procède-t-elle de l’incroyance et du doute ou bien est-elle dans la ligne de l’Évangile ? », Afâq, nos 1-4,‎ janvier à avril 1974, p. 32-34, 44-49, 33-43, 28-46 (total 97 p.) (lire en ligne [archive]) – Recueil et traduction de cinq articles ; accompagné de « La vraie « affaire », c’est la « cause » de l’homme… », paru dans An Nahar le 30 août 1974 (p. 93-97)
• Grégoire Haddad:, « Pour les Juifs, contre la Shoah », 15 août 1996 [lire en ligne [archive] (page consultée le 3 novembre 2007)]
• Grégoire Haddad: « Résurrection », (sans date, 1968/1975) [lire en ligne [archive] (page consultée le 3 novembre 2007)] – Adressé au président et aux dirigeants du pays

Hans episkopalgenealogi er:

• Biskop Leonce (?-1686)
• Patriark Athanasius Dabbas (1647–1724) *bispeviet 1685
• Biskop Néophytos Nasri (?–1731) *1722
• Biskop Euthyme Fadel (Maalouly) (?–1774) *1724
• Patriark Cyril VII (François) Siaj (Siage) (?–1796) *1763
• Patriark Agapios III Matar B.C. (1736–1812) *1795
• Patriark Maximos III Michel Mazloum (1779–1855) *1810
• Patriark Clément Bahous (1799–1882) *1836
• Patriark Grégoire II Youssef (Sayyour) (1823–1897) *1856
• Patriark Cyrille VIII Geha (1840–1916) *1885
• Patriark Dimitrios I (Joseph) Cadi (Kadi) (1861–1925) *1903
• Patriark kardinal Maximos IV Saigh (1878-1967) *1919
• Biskop Grégoire Haddad (1924-2015) *1965^[5]

• Antoine Fleyfel, La théologie contextuelle arabe. Modèle libanais, Paris, L’Harmattan, 2011
• Michel Touma, Grégoire Haddad, évêque laïque, évêque rebelle, éditions L'Orient-Le Jour, Beyrouth, 2012
• Carla Henoud, « Grégoire Haddad, apôtre de la laïcité », L'Orient-Le Jour,‎ 15 juillet 2010 (lire en ligne [archive]) — Reproduit sur le site du Mouvement social libanais (MSL)
• « Liban « L’évêque pour après-demain », Grégoire Haddad, s’est éteint », L'Orient-Le Jour,‎ 2 janvier 2016 (lire en ligne [archive]) — Reproduit sur le site de l’Institut des cultures arabes et méditerranéennes (ICAM, Genève)
• Luc Balbont, « L’hommage d’un patron de presse à un « évêque rebelle » [archive] », Rencontres orientales, sur blog.balbont.oeuvre-orient.fr, 6 avril 2016 (consulté le 18 août 2016)